Mitt år med brystkreft, del 1.

Innkallingene til mammografi har kommet regelmessig annethvert år de siste åtte årene. Jeg var blitt plukket ut til å være en del av Mammografiprogrammet i Norge. Å bli innkalt er greit, men det er ikke alle de gangene jeg har fått til å følge opp med å møte opp. I år fikk jeg det til, og det kan jeg i etterkant være veldig takknemlig for.

Jeg fikk nemlig en innkalling til, for som det sto i den; de kunne ikke garantere at jeg var kreftfri. Nederst i brevet sto det av de de innkalte var det et nesten forsvinnende antall som egentlig har kreft, så jeg var optimistisk da jeg møtte opp til min andre mammografi, denne gangen på Ullevål sykehus.

 

De fant en klump i det venstre brystet mitt, og jeg måtte ta vevsprøve med en gang. Om det var kreft kunne de fremdeles ikke si, men jeg skulle bli innkalt for svar etter et par uker. De dagene var de lengste i mitt liv.. å gå og vente på et svar, som jeg opplevde da som nesten et svar på om jeg skulle dø eller leve, det var vanskelig. Utad gjorde jeg mine til at alt var i orden. Det var nok ikke noe farlig, det var vel bare en melkekjertel som var litt stor?

 

Da jeg så hvor jeg var blitt innkalt, begynte det å gå opp et lys for meg. Jeg skulle inn på Kreftsenteret på Ullevål. Opp i fjerde etasje. Møter hyggelig personale og en sykepleier følger meg til legekontoret. Inn til en søt lege som ser alvorlig på meg og sier uten mange innledende runder ”Prøvene viser at du HAR kreft”. Hun fortsetter med å fortelle at den er ikke stor, men at den er infiltrerende og at den derfor helt sikkert er ondartet. De må operere ut kreftsvulsten, noe vev rundt og vaktpostlymfeknuten. Den lymfeknuten må undersøkes for å finne ut av om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Verden står stille. Jeg blir kald, jeg blir varm, øynene mine blir fylte av tårer, og det første klare tanke jeg har er ”Nei!!”

Hun fortsetter å snakke, og jeg er ikke sikker lenger på om jeg får med meg alt. En tanke slår meg; jeg skulle ikke ha vært her alene! Kjæresten, søsteren min, en av venninnene mine, slik at de kunne høre det samme som meg.

 

Jeg noterer etter beste evne, men hun sier samtidig; alt dette kommer du til å høre gang etter gang, og også få skriftlig. Det skal være en trøst og en forsikring om at jeg skal få alt med meg, samtidig føles det som hun gnir det ennå mer inn, det at jeg har fått kreft.

Raskt sier hun at de har allerede åpning for operasjon om fem dager.

 

Fem dager. Kreft. Det er ikke noe å vente på da, vel? Jeg sier ja, denne prosessen må bare starte så fort som mulig!

 

Dagen før operasjonen skulle jeg få satt en ståltråd gjennom svulsten med hjelp av ultralyd. På den måten skulle være sikre på å finne den under operasjonen. Det høres ubehagelig og vondt ut, men det gikk overraskende bra. Samtidig ble det satt kontrast i lymfesystemet slik at de skulle finne vaktpostlymfeknuten. Den er viktig å undersøke for å se om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Den ettermiddagen gikk jeg tur ved Øvresetertjern ved Frognerseteren og frydet meg over høstfargene.

 

Operasjonsdagen var jeg fastende, for jeg skulle legges i narkose. Som sykepleier kjente jeg rutinene, likevel er det annerledes når en selv er pasient. Sykepleieren intervjuet meg og informerte meg grundig om alt som tenkes kan som kunne påvirke en operasjon. Allergier og om jeg hadde vært på sykehus i utlandet i løpet av det siste året. Dette av hensyn til smitte av MRSA (multiresistente gule stafylokokker). Premedikasjon gis før narkosen for å få meg til å slappe av. Jeg tror jeg nesten sovnet før jeg fikk narkosen, så trygg følte jeg meg.

 

Jeg våkner opp i en stor sal med overvåkning. Alt hadde gått bra, jeg måtte bare være der noen timer for at de skulle se at alt hadde gått bra. Etter hvert løsnes jeg fra intravenøs og får lov til å reise hjem godt pakket inn med kompresjonsbandasjer på to operasjonssår.

 

Tidlig i denne prosessen bestemte jeg meg for å være åpen om at jeg kunne ha kreft. Jeg tenkte da at da vil jeg også være åpen om det på Facebook. Så jevnlig, og hver gang det har skjedd noe spesielt har jeg skrevet oppdateringer. For hver gang får jeg mange hyggelige hilsener og heiarop fra vennene og kontaktene min der. Noen synes jeg var vel åpen og måtte både advare meg mot å være så åpen der, andre ga meg ros for å være åpen. For meg har det bare vært positivt.

 

Tiden med venting etterpå var lang. Jeg skulle få svar på om operasjonen hadde vært vellykket og om jeg hadde fått spredning. Denne perioden på mer enn tre uker var vond med mange tanker.

 

Å gå i spenning og ikke vite førte til at jeg måtte finne en måte å ”temme” tankene mine. Jeg har før jobbet med positive tanker i en annen vanskelig periode i livet mitt, og det var naturlig å ta tak i dette igjen. En setning jeg bruker mye er ”Gårsdagen kan du ikke gjøre noe med, morgendagen kommer når den kommer. Derfor lev i dag.” Litt omskrevet Carpe-Diem- sitat som fungerer veldig godt for meg. Med den tanken i hodet levde jeg i hver dag, fokuserte; hva er viktig. Hvordan skal jeg få denne dagen god for meg og menneskene rundt meg. Jeg hørte på klassisk musikk, så på gamle bilder av barn og barnebarn, var sammen med min mor, datter og barnebarn. De som bor heldigvis like i nærheten av meg. Kjæreste og forlovede bor litt lenger unna, likevel var han veldig mye til stede for meg. Jeg samlet på gode øyeblikk. Jeg strikker mer igjen, ullplagg til barna og barnebarna. Jeg prøvde å være mye ute, gå på turer, har alltid et lite kompakt-kamera med. Bildene på minnebrikken blir min dagbok.

 

Kontrollen på Ullevål ga meg en god nyhet og en litt mindre god. Den gode nyheten er at jeg ikke har spredning til lymfeknutene. Dermed ingen spredning til resten av kroppen. Jippi! J
Den dårlige nyheten er at jeg måtte opereres igjen. De hadde ikke fått ut nok vev til å se en friskt snitt rundt hele. Det betød ny operasjon.

Nå begynner jeg å skjønne at dette blir en lang prosess, for jeg har fått forklart at jeg skal både ha cellegift i flere måneder og også a strålebehandling på slutten.

 

På vinteren har vi vanligvis har en sydentur, og vi spør legen om det er mulig. ”Reis i morgen!” foreslo hun. De skulle reoperere meg om 14 dager.

 

Vi greide å få billetter og hotell på Lanzarote, så på kort varsel pakket vi og reiste. En uke med sol og varme, bort fra sykehus og et forsøk på å ikke tenke så mye på kreften gjorde godt.

 

Den nye operasjonen blir omtrent som den første. Nå kan jeg rutiner, så alt går lettere. Hjem til ny venting. Vevet som er tatt ut skal analyseres igjen med tre ukers ventetid. I denne perioden er jeg på kurs på Ullevål sammen med syv-åtte andre brystkreftdamer. Vi fikk høre om de ulike behandlingene, bivirkninger, proteser og sminkekurs. Om Kreftforeningen og Brystkreftforeningen. Om støttegrupper og turgrupper. Beskjeden var veldig klar; vi er ikke alene, og det finnes mange som står rundt oss og vil hjelpe oss.

Dette kurset fikk dagene til å gå litt fortere fram mot ny kontroll.

 

3.desember var jeg på kontroll igjen. Denne gangen hadde de heller ikke tatt nok. Ny operasjon, og jeg kunne velge; 5. Eller 23 Desember? Nei, ikke operasjon midt oppi jula, jeg sier tusen takk til femte, selv om vi har barnedåp i familien to dager etterpå. Jeg spør legen om hva hun mener om det. Hun mente at jeg skulle kunne greie det, for jeg skulle vel ikke gjøre noe annet enn å være gjest?

 

Tredje operasjon gjennomføres. Nå går det på rutine, men jeg fatter ikke at jeg må fylle ut alle skjemaer på nytt og nytt. Navn, adresse, pårørende, faste medisiner, allergier osv. De har ikke forandret seg siden sist operasjon.

 

Etter hver operasjon har det vært smerter. Jeg har fått et bredt kjentskap til hvordan forskjellige smertestillende virker. Noen gir meg svimmelhet, alle med morfin-innhold som Nobligan og Oxycontin for eksempel. De fleste gir meg treg mage. Paracet fungerer best, og jeg tar den når jeg trenger det aller mest. Ellers lærer jeg meg å leve med smerter.

 

En god natts søvn begynner jeg å etterlyse. Enten sovner jeg ikke, eller så våkner jeg grytidlig. En kombinasjon av tanker som gjøres om til mareritt og smerter gjør meg urolig. Jeg får tilbud om sovetabletter, med beskjed om at de ikke skal tas hver natt. Jeg sover, men jeg føler meg ikke utvilt om morgenen. Merker at denne prosessen sliter på meg psykisk, men jeg fortsetter å tenke på at jeg ikke skal bekymre meg for morgendagen.

 

Noen dager før jul er jeg på kontroll igjen. Denne gangen får jeg endelig den gode beskjeden; denne gangen er det fjernet nok. Jippi! Flott julegave å vite at rett etter jul skal jeg begynne med cellegift!

 

Fortsettelse følger..

 

3
 
 
 
 
avatar

About carpediem

Jeg er en kvinne i et lykkelig forhold, mor til tre, mormor til tre.. :) Sykepleier, hobbyfotograf og livsnyter!
This entry was posted in helse, minner, tanker and tagged , , , , , . Bookmark the permalink.

3 Responses to Mitt år med brystkreft, del 1.

  1. avatar naturglede says:

    Uff,ja du har hatt litt av et år. Tøft av deg å fortelle det og dele det med oss. Tenker på deg! ;)Klem :)

    1





    • avatar carpediem says:

      Det var det året det var så bratt!!

      Tusen takk for hyggelige ord! På en måte bearbeides ukene og månedene med å skrive. Skulle ha tenkt på det før.. 😉





  2. Effjusikay Effjusikay says:

    Jeg har fulgt deg både her og der mens du gjennomgikk dette, og det er sterke ord å lese selv nå etter at jeg vet det gikk bra. Det er flott at enkelte velger å være åpen med sykdommen de kjemper mot, jeg har alltid vært det selv for jeg tenker på at det er mange som kanskje sliter med samme opplevelser men kanskje ikke har de rundt seg å støtte seg på og prate med.
    Det skal bli spennende å lese fortsettelsen :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *