Hva ville du ha gjort hvis ..

du får høre livshistorien til mennesker som overgår de fleste bøker du har lest i dramatikk, lidelse, kynisme og hat? 

Jeg er sykepleier, det vet vel dere alle. Og så lever jeg jo midt oppi det området der jeg bor, så det er jo selvsagt at alt jeg hører på jobb er taushtsbelagt og skal bli der.

Men så er jeg jo også en mor, en søster, en venninne, en medborger i samfunnet her jeg bor. Og dere vet det jo.. det snakkes om, det ryktes, og historier blir til. Er de egentlig sanne? Noen ganger overgår disse historiene, kanskje er det vandrehistorier, hva min villeste fantasi kan forestille meg.

Så sitter jeg her med mine historier og lurer på hvem det i det hele tatt går an å snakke med om alle disse tankene mine. Bloggen min er utelukket, den er kjent av alt for mange, og ikke skal jeg opprette noen ny blogg og fortelle dette heller. Jeg er sikker på at dette ikke skal ut i offentlighet slik jeg har historiene i mitt hode, til det er dette for nært i tid, for nært geografisk og sannhetsgehalten er sikkert langt fra god nok.

Skal man så sitte med alle disse tanker alene, eller kan slike historier skrives nok om slik at det kan bli en god roman eller krimroman? 

Hva tenker du om dette?

 
 
 
 
avatar

About carpediem

Jeg er en kvinne i et lykkelig forhold, mor til tre, mormor til tre.. :) Sykepleier, hobbyfotograf og livsnyter!
This entry was posted in tanker and tagged , . Bookmark the permalink.

31 Responses to Hva ville du ha gjort hvis ..

  1. avatar cezi1971 says:

    Historier,opplevelser,rykter,snakk.. Når “kjente ting” er tatt vekk,så er det vel ikke noe i veien for at alt kan brukes til å skrive om mennesker og deres liv..! Kanskje det kan hjelpe med å få satt ting i riktig rekkefølge også..?
    Med tiden…





    • avatar carpediem says:

      jeg tror vi skal legge på en tidsfaktor, og skrive det om.. hvor lang den er vet jeg ikke, det må gå en del år! En god forfatter kunne skrive, for en biografi tror jeg ikke de impliserte er klare for..





  2. avatar sirenia says:

    Som jeg sa på en annen tråd her, så oppfatter jeg det meste som skrives på blogg som faksjon, blanding av fakta og fiksjon. Alle historier blir jo tolket av oss og skrevet utfra det.
    Derfor, har du en god historie på lur, så bare fortell den, vi liker jo litt dramatikk,
    særlig historier som overgår den villeste fantasi. Omskriv sted, alder mm, så blir det minst gjenkjennelig.
    Hadde samme dilemma som deg, taushet på lærerjobb, men fri ellers.
    Noen historier fortjener et publikum fordi vi kan lære av dem :)
    særlig de verste kanskje?





    • avatar carpediem says:

      kanskje skal jeg skrive for meg selv først, og se på det.. jeg tror andre skriver bedre enn meg, kanskje skal ikke jeg offentliggjøre slikt i det hele tatt.. dette må det soves på, selv om disse historiene blir sterkest for meg når jeg er et sted mellom drøm og våken tilstand.. da tenker jeg ofte på de berørte og uffer og akker meg over skjebnene til disse menneskene…





  3. avatar Jorunn says:

    Hvis du bytter ut tid og sted og kanskje i noen tilfeller skifter kjønn på dem du skriver om så tror jeg ikke noen kan kjenne seg igjen :-)

    Men klart at du må tenke deg godt om så du ikke avslører noe du ikke skal :-)





  4. avatar Lena says:

    Med omskrivninger tror jeg absolutt at slike historier kan deles. Det er ikke så mange justeringer som skal til, – skifte kjønn på de impliserte, skifte stedsnavn selvfølgelig og finne opp andre navn.
    Det virkelige liv overgår ofte fiksjonen, – vet om mange skjebner som er som tatt ut av en Hollywoodfilm, – og det er såpass nært at jeg også vet at opplevelsene ikke er diktet opp.
    Lykke til med skrivinga :-)





    • avatar carpediem says:

      det er nettopp det, at livet overgår det man kan forestille seg.. det er ganske utrolig. Hadde jeg lest det hadde jeg ikke trodd det!

      Jeg må tenke på det, trengte å lufte det…





  5. avatar jadajada says:

    hei A..

    dette er faktisk ikke lett fordi det uansett nok er deler av sannhet og ekte personer i dette. og dermed underlagt taushet. men det er vel mulig å skrive det som en slags ‘en sykepleiers hverdag’ eller som du sier som inputs/idegrunnlag for en roman.





    • avatar carpediem says:

      lurer på om jeg skal lufte tankene med Berit når hun kommer hjem fra Tønsberg igjen… hun har litt erfaring.. historiene går utenpå “en sykepleiers hverdag”. Sånne historier har jeg fortalt før, det blir mer som anekdoter.. dette er det mer intrige/action i!





  6. avatar Breiflabben says:

    Spørsmålet du stiller om det burde skrives en roman om dette, er vel greit. Da bruker du jo bare stoffet som bakgrunnsmateriell og skriver en fiksjon. Det gjelder jo de aller fleste romaner.
    Men jeg har inntrykk av at du egentlig stiller et annet spørsmål, nemlig om å dele hva du vet?
    Da er det din profesjon som bestemmer. Det er taushetsbelagt og ferdig med det. End of story.
    At vi kan dele alt på fb, med twitring og blog endrer ikke noe av vårt forhold til taushet enten det er lovpålagt eller av fornuftig bruk av sannhet.
    Trenger du å dele,må du dele liknelser med kjæresten eller en annen god venn. Det blir feil å gjøre det her.
    Mener nå jeg da :-)





    • avatar carpediem says:

      nei, jeg skal absolutt ikke legge historiene ut som de er verken her eller på andre sider av nettet. Spørsmålet er hvordan, hvor mye annerledes, og hvor lenge etterpå en slik historie kan presenteres. Forfattere får jo ideer til romaner fra et eller annet sted…





  7. avatar argus37 says:

    Tja, du sier jo selv at du ikke har noen garanti for at historiene er sanne eller kanskje delvis oppdiktede. Antagelig er mye en kombinasjon? Det hender jo at noen smører litt tjukt på, enten for å fremstå særlig interessante eller for å fremme sin egen sak? Men det kan du jo, som du selv sier, aldri med sikkerhet vite?

    Hvis det er en oppdiktet historie, så kan du jo ta den som en ekte ‘røverhistorie’ (omtrent som en god bok), men er du 100% overbevist om at det er sannheten du har hørt, og hvis du fortsatt må snakke om det, så har du vel egentlig ikke store alternativer ut over det å prate med den som fortalte deg historien?

    Og hvis du ikke kan det (fordi du egentlig ikke skal vite) så kan du selvsagt diskutere historien ,med hvem som helst, men i en absolutt anonymisert form. (Et hypotetisk tilfelle) Men hvis du nå ikke kan være sikker på at historien er sann, – hvorfor kan du ikke bare akseptere den som en ‘røverhistorie’? Verden er jo full av menneskeskjebner du aldri hører om? Og du alene kan uansett ikke redde verden?





    • avatar carpediem says:

      Spiller det noen rolle om det er oppdiktet eller ikke om historien forsvinner inn i fiksjon?

      Jeg skal ikke moralisere over en sånn historie, jeg tenker mer på å skrive den ut av hodet mitt så jeg kan bli ferdig med den. Og kanskje inneholder historien en moralsk betraktning som vi alle kan lære av, eller kanskje ikke..

      Jeg får se hva jeg gjør, jeg har ikke bestemt meg ennå.





  8. avatar LeylaM says:

    Vanskelig det der Carpe. Men så lenge du tar bort ting so er gjenkjennde, slik at ingen kan klare å finne ut hvem det er snakk om, må det kunne gjøres. Men det er en veldig tynn line å balansere på, et ord er nok for at noen “der ute” kan kjenne igjen historien.

    Men prøv Carpe og se hvordan det blir, det skader jo ingen at du skriver om det og legger det ned heller. Noen ganger hjelper det å få det ned på papiret også.

    Lykke til med avgjørelsen, du finner helt sikkert den rette :)

    Ha en god uke :)
    Klem :)





    • avatar carpediem says:

      Derfor skal jeg være veldig forsiktig med hva jeg skriver, for jeg vil ikke kunne bli tatt for å bryte noen regler og lover.. derfor skal jeg tenke leeeenge på dette.

      Ha en fin uke du også!

      Klem!





  9. avatar emte says:

    Trur du framfor å skrive ned skulle fått deg ein profesjonell veileder som kan hjelpe deg sortere og legge frå deg tankar og opplevelsar som opptek tankane dine.
    Som profesjonelle yrkesutøverar i ulike arbeidsforhold skal ein halde tunga svært beint i munnen.

    Men utifrå det du her skriv er det ikkje så godt å lese korleis du har tenkt skriveprosjektet ditt. Rykter skal du iallefall ikkje legge til grunn for noko som helst.
    Nei, eg trur du lyt søke råd hos leder/kollegaer om du veit noko sombør bærast fram i lyset.
    Marieklem





    • avatar carpediem says:

      Det er jo ikke taushetsbelagt det meste av denne historien, MT. Det er stykker og biter som har blitt satt sammen gjennom mange år og tilfeldige møter som har gitt meg historien.
      Min tanke er at jeg er sykepleier og har taushetsplikt. Men to av disse historiene er ikke fra taushetsbelagte kilder. Derfor vurderer jeg fram og tilbake..

      Mest sannsynlig lar jeg historiene ligge..





      • avatar emte says:

        Eg forstod det, men det er ikkje så lett for andre somkjenner deg privat eller gjennom arbeid å skille/forstå/ vite kva du /vi som arbeider under taushetsplikt veit gjennom arbeid, eller som privatpersonar. Der i ligger “problemmet”.
        Men såklart, sjangeren du vel har sitt å seie :)





        • avatar carpediem says:

          deri ligger problemet, ja… derfor trengte jeg å lufte dette også. Jeg tror ikke jeg skal publisere noen verdens ting hvis ingen andre mer profesjonelle enn meg tar utfordringen.





  10. naturglede naturglede says:

    Hei på deg. Slett ikke lett det der. Jeg ville skrevet det ned for meg selv i enkle stikkord, men gjort det litt om, ikke brukt navn, stedsbestemt eller tidsbestemt.

    Så må man la det ligge der og “modne” en stund. Pluselig kanskje du skriver det inn i noe helt annet. En hendelse kan brukes som en ide til andre ting. Jeg hadde en gang et dikt om en fryktelig og drepende storm, men du skulle bare ha visst hva det handlet om 😉 Ingen vil noen gang få vite hva, eller hvem jeg mente. Det er min hemmelighet. Sånn kan man bearbeide hendelser i livet uten å avsløre seg eller såre noen. Du vil for alltid huske hva det handlet om, og andre vil få sine egne tanker over det de leser.Klemsiklem og lykke til. 😀





    • avatar carpediem says:

      Jeg skjønner ideen din. Du er smart, skjønner at du “har vært ute en vinternatt før.. ” 😉

      Det skal nok modnes, ja.. Jeg tror det skal gå både vinter og vår før det blir noe av..

      Tusen takk for gode innspill, det er flott!





  11. avatar Lisa says:

    Det virker uproffesjonelt og uetisk å bruke klientenes historier – fortalt i fortrolighet og formidlet i rammen av et tillits- (og avhengighets-) forhold til ‘hjelperen’. I min jobb ville det være uhørt. Å putte inn anonymiserte eksempler og anekdoter i en fagbok er noe helt annet. – Synes du bør tenke deg godt om her.





    • avatar carpediem says:

      derfor tar jeg det opp, fordi jeg vil vel ikke bryte noe taushetsplikt. Jeg har jo skrevet over her at jeg er bundet av den, men at jeg hører historien i andre sammenhenger, _utenfor_ jobben min. Likevel er min følelse av å være proff gjør at jeg ikke greier å ta noen avgjørelse på at denne historien kan skrives ned og offentliggjøres.





  12. Lisens Lisens says:

    ikke lett det der med taushetsplikt. Den gjelder for flere yrker til og med revisorer :)
    Men jeg tror jeg ville skrevet det ned for egen del, ting kan se anderledes ut på trykk. Jeg fåt meg rett som det er en aha- opplevelse over det jeg selv har skrevet.
    Å at “vanlige” mennesker har liv som overgår mange romaner har jeg opplevd mer enn en gang, særlig fra gamle mennesker.
    Bare her hvor jeg er nå, har jeg hørt historier som kunne blitt romaner.
    Et menneskets liv kan inneholde forskrekkelig mye både av godt og vondt, kjærlighet og bitterhet, hat og svik og også mange muntre historier.
    Så skriv det av deg, så kan du siden ta stilling til om det skal brukes til noe.





    • avatar carpediem says:

      det var i grunnen det jeg tenkte også, at det skulle gå inn på en privat fil, så får jeg la det synke inn til en annen gang!





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *